KRISHNAMURTI OG TEOSOFI

(En dialog mellom P.Krishna og Radha Burnier holdt i Den Indiske Seksjonen av Theosofisk Samfunn, Kamachchha,Varanasi 29. mars 2008)

PK: Jeg har lest at Madame Blavatsky og Fru Besant begge sa at teosofi ikke er en religion; det er religion. De kalte det også visdomsreligion. Så jeg ville gjerne begynne vår dialog med å spørre oss selv: hva er essensen i teosofi?

RB: Det er ikke bare Madame Blavatsky og Annie Besant, men også mange prominente medlemmer av Teosofisk Samfunn som kom etter dem, som har sagt at teosofi er et ord som er lett å oversette men vanskelig å definere. La oss se på selve ordet: 'teo' – 'sofi'. 'Sofi' betyr visdom. Det er veldig vanskelig for oss som er ukloke mennesker, som gjør allslags dumme ting, som lider, som ikke nyter en følelse av lykksalighet som tilhører de vise, å si hvem som er vis og hva visdom er, men vi vet det egentlig ikke. Så er det ordet 'teo' som kan oversettes med guddommelig; derfor er betydningen av de to ordene sammen guddommelig visdom. Av og til er det oversatt med Gud. Det avhenger av hva vi mener med Gud. Igjen, det er et veldig tvilsomt slags ord, fordi Gud betyr alt fra en stein som du setter der for å tilbe den, til noe som det egentlig ikke kan settes ord på; du må vite det i hjertet ditt. Så guddommelig er på en måte et bedre ord. Teosofi er guddommelig visdom i den betydningen. Spørsmålet er hvem kjenner den? Det finnes mange mennesker som tror de vet noe om teosofi, men det er et veldig, veldig tvilsomt utsagn fordi teosofi kan være kjent av de vise i en viss grad; kanskje kan den aldri bli fullstendig kjent før det er frigjøring fra den tilstand av dumhet som finnes der i et menneske. Bare da kan en person bli betraktet som en sann teosof av andre. Han vil aldri selv si 'jeg er teosof' for alle hans ord ville ikke ha noen relevans til den egentlige tingen.

PK: Så hvis vi ønsker å undersøke det dypere, må vi først undersøke både hva som er den mulige betydningen av guddommelig og hva som er den mulige betydningen av visdom, og vite utmerket godt at en prosjektert betydning gitt av vårt eget sinn, kanskje ikke representerer det egentlige. I stedet for å definere positivt hva visdom er, skal vi nærme oss det negativt, fordi det kanskje er lettere å si hva visdom ikke er? Ville du si at et sinn som er fanget i illusjon, som betyr fanget i forestillinger laget av det selv, av dets fantasi, umulig kan være klokt siden det ikke er i kontakt med det egentlige?

RB: Dette får en virkelig til å se først av alt den feilaktige antakelsen det er å si at teosofi er et eget område. Det blir veldig alminnelig sagt blant folk som er veldig alvorlige om dette. Det vil si det finnes en teosofi som vi må bli kjent med i løpet av livet, kanskje vi må kjenne den minutt for minutt mens vi lever vårt liv; men det finnes også den teosofien som stadfester i ord essensen av det som vi antar den er. Det er en feilaktig antakelse i dette, fordi hver person som skriver om teosofi, eller snakker om den, kan tro at hva han sier eller snakker om, uttrykker i ord det som virkelig er uutsigelig. Spørsmålet er, uttrykker han det i det hele tatt? I hvilken grad uttrykker han det? Dette er det store spørsmålet. Kanskje kan ingen virkelig uttrykke det, men visse grunnprinsipper som er knyttet til hva teosofi er i den egentlige betydningen av termet, kan uttrykkes i ord. Men det er veldig vanskelig å si at ordene jeg bruker virkelig uttrykker de sannhetene.

PK: Jeg forstår denne vanskeligheten med å uttrykke og kommunisere en sannhet, for uttrykket er gjort gjennom ord som har ladete betydninger og forskjellige betydninger for forskjellige mennesker. Dette er kommunikasjonsvanskelighetene. Si at jeg har forstått noe dypt og jeg ønsker å kommunisere det til deg. Hvordan gjør jeg det? Det er vanskeligheten med uttrykk og kommunikasjon. Og din evne til å oppfatte det jeg har oppfattet er underlagt vanskeligheten med at din forestilling og ditt sinn prosjiserer ting om det og alt det vi har diskutert de siste par dagene. Men finnes det ikke evige sannheter om menneskeheten, om menneskelig bevissthet, som er universelle? Akkurat som forskerne ville si at sannheter om naturen ikke er fullstendig kjente for oss, men de er universelle. Du forstår kanskje ikke helt tyngdekraften eller hvordan tyngdekraften virker, men det kan ikke være forskjellig fra menneske til menneske, så det finnes en sannhet der ute. Vår vanskelighet er først, hvordan komme i kontakt med den, bli oppmerksom på den, oppfatte den som sannheten og så på det andre nivået, hvordan uttrykke den, hvordan kommunisere den. Så i forskningen bruker vi matematikkens universelle språk og finner det brukbart. Men i bunn og grunn antar vi at det finnes sannheter om naturen som er universelle, som er operative, som er evige, som ikke er fullstendig kjente, som vi kaller naturlover, og vi forsøker å oppdage dem.

Kunne vi si en liknende ting om teosofi: at det finnes en hoveddel av universelle og evige sannheter som ikke bare er til å bli kjent med, men også til å oppfattes, i det en er fullstendig oppmerksom på det faktum at sannheten selv ikke er en ide eller et intellektuelt konsept, men et faktum. Bare den personen oppfatter egentlig faktumet, som kommer i direkte kontakt med det – i forstand av å se sannheten og ikke forestille seg den. Kunne en si at teosofi er denne universelle, evige hoveddel av sannheter, kanskje både om materie så vel som om bevissthet, siden teosofi inkluderer vitenskap, og fra tid til annen vise mennesker i forskjellige kulturer, som har vært i stand til å kaste sine barriærer av individualitet, det vi kaller frigjøring, har kommet dypt i kontakt med disse sannhetene og ut fra den forståelsen forsøkt å kommunisere dem, noen i poesi, noen i prosa, noen gjennom fortellinger? Som du sa, er den ubeskrivelig, fordi beskrivelsen er gjennom ordet og ordene er assosierte med bilder, mens forståelse er hinsides ord og bilder. Så når den vise snakker, bringer det bilder og begreper til lytterens sinn, som så må bryte gjennom dem for å komme til forståelse; ellers forstår han ikke sannheten, som er den største vanskeligheten i det å formidle sannheter. Men tar vi et steg bort fra denne vanskeligheten med kommunikasjon, ville du si at det finnes en hoveddel evige sannheter som er universell, som er tilgjengelig for ethvert menneske som er villig og i stand til å kaste sine forestillinger, sin begrensete individualitet, og som derfor forstår gjennom den delen av sitt vesen som er universell, som vi kan kalle det menneskelige vesen, til forskjell fra den individuelle personligheten?

RB: Jeg tror dette er en måte å forstå på som er mye mer subtil, vanskelig å få tak på, enn vi innser. I vitenskapen er det blitt sagt mye om hvordan du kan se den samme tingen som en bølge og en partikkel. Du vet at den samme tingen er både bølge og partikkel eller det virker slik. Du antar at når du ser en partikkel er den også en bølge, men det er bare en antakelse, fordi du kan ikke se to aspekter samtidig. Jeg tror at vanskeligheten er at en ting framstår ikke bare som en bølge og en partikkel. Når vi sier vi forstår en sannhet, refererer det bare til en eller annen del av sannheten. Dette er det vanskelige med å uttrykke sannheten. Den er en så subtil ting, eller slik synes det for meg, at du ikke kan sette ord på den, derfor kan du ikke uttrykke den. Når noen som har hatt en eller annen ide om en sannhet, av og til prøver å gi den til andre mennesker, kan han ha rett til en viss grad. Han selv må innse at han kan ha rett til en viss grad, men ikke hele veien; og dette er vanskelig å innse, fordi sannheten som den framstår på ett tidspunkt, er veldig virkelig for den personen det gjelder. Det virker som hele sannheten er uttrykt i den formen, men det er den ikke, den kan uttrykke seg i en annen form til et annet tidspunkt.

PK: Fordi den kan være bare ett aspekt av helheten.

RB: Ja, bare ett aspekt av helheten. Basert på dette faktum er det sagt at selv den viseste av mennesker, (jeg vet ikke om det er korrekt eller ikke), har en hel del i sin bevissthet. Dette ordet bevissthet er et tvilsomt ord, men jeg bruker det. Han har en hel del der som det kan settes ord på, men veldig mye mer som det ikke kan settes ord på i det hele tatt. Så hvordan skal han kommunisere det, han kan ikke. Hvis du tar Krishnaji for eksempel, er jeg overbevist om at han visste mange ting i detalj og også i prinsippet som han ikke kunne kommunisere, men det var noe i han og det han sa som kunne kommunisere til folk det de trengte kanskje den gangen, jeg vet ikke, men det var også noe annet som antydet at det finnes en hel verden av betydning som vi måtte finne ut på egenhånd.

PK: Ja, han erklærte det eksplisitt at det finnes mye mer enn det vi ser, som er uutgrunnelig, ubeskrivelig, og at han ikke kommer til å forsøke å beskrive det. Han peker bare på sperringene som vi kunne kaste hvis vi ser at sperringene er selvskapte og kommet til ved overflatisk tenkning; slik at vinduet er åpent.Men det er bare starten på utforskning, før det utforsker en ikke engang sannheten, en utforsker bare det veldig begrensete området som man kunne kalle den betingete tanke, og hvis ikke en bryter gjennom den sperringen er det nytteløst å snakke om det enorme, det umålelige og alt det, fordi dette begrensete sinnet alltid vil komme til å oversette den forståelsen til det kjente, som derfor ville bli feil. Vitenskapsfolkene har også forstått dette faktum. Selv med hensyn til slike enkle ting som fysisk virkelighet, uten å snakke om bevisstheten i det hele tatt, som er langt mer kompleks og intrikat og som de forstår ingenting eller nesten ingenting av. De kan ikke engang definere hva bevissthet er, skjønt de bruker den til å utføre sin vitenskap! Men selv med hensyn til vår forestilling av fysisk virkelighet – materie, tid, rom og energi – har de forstått at det vi kan forestille oss er begrenset av vår egen erfaring, som igjen er begrenset av våre sanser. For eksempel ser vi aldri forbindelsen mellom rom og tid skjønt de er forbundet på en måte som vi ikke er i stand til å forstå, for i vår erfaring har rom og tid alltid vært to tydelig atskilte entiteter. For eksempel sier de rommet er krummet, men det er veldig vanskelig for oss å se det for oss. Så de har forlengst forsaket det som tidligere ble tatt for gitt og kalt opplagte sannheter, slikt som at to parallelle linjer aldri vil møtes. De sier det bare er sant i visse former for flatt rom som du er oppmerksom på; men virkelig rom er ikke slik, det er krummet. Om du trekker to parallelle linjer på en sfære vil de møtes som to lengdegrader møtes på Nordpolen og Sørpolen. Så våre oppfatniger, selv om fysisk realitet, er veldig begrensete, og nå sier de ikke stol på din forestilling, for din forestilling er begrenset. For eksempel kan du aldri virkelig forklare for et menneske som har vært blind fra fødselen, hva farge egentlig er.

Hva er egentlig et elektron? De sier at vi ikke vet det egentlig. Det hjelper oss til å lage en modell av et elektron som en biljardkule og kalle den en partikkel og det forklarer visse måter det oppfører seg på; og det hjelper oss også til å ha en modell av det som en bølge siden det forklarer visse andre måter det oppfører seg på. Men dette er bare konseptuelle modeller som hjelper oss å finne ut hva det er, og sannheten er at det er begge! Den ultimate sannheten er jeg ikke i stand til å forestille meg, for jeg har aldri sett en entitet som er både en partikkel og en bølge. De sier at vår konseptualisering har begrensning, bruk den derfor ikke for langt, bruk matematikk i stedet! Matematikk er et slags universelt språk som gjentatte ganger er prøvd ut og funnet å ha anvendbare egenskaper.

Liksom disse fysiske begrensningene finnes, finnes det også intellektuelle begrensnin-ger. Jeg ser en parallell mellom begrensningen opplevd med det å drive vitenskap og tankens begrensning som Krishnaji påpeker i letingen etter det religiøse. Vi tenker bare på det kjente, og det kjente er så begrenset; derfor kan tanken aldri fatte det ukjente og at det finnes enorme sannheter der ute som bare kan forståes når du frir deg selv fra dette fangenskapet, når du kommer deg ut av dette det kjentes fengsel. Frihet fra det kjente er ikke slutten på det kjente, men ikke-avhengighet av det kjente. Vi har gitt enorm betydning til den lille biten av det kjente og ønsker hele tiden å forklare alt som det kjente, og det blokkerer det ukjente fra å bli oppfattet. Virkelig framgang i vitenskapen har også kommet fra paradigmeskift som var resultat av dype innblikk i det ukjente som går langt bortenfor konvensjonell tenkning.

RB: Det som er det kjente kan være en illusjon. Det som er kjent for meg er kanskje ikke kjent for en person med en bevissthet som er mye mer subtil og fredelig og vidtrekkende og så videre. Selv det som er kjent endrer form hele tiden, så det blir veldig vanskelig å forstå et univers der alt forandrer seg i følge nivået på vår forståelse? Hvis det fantes en person som kunne se hele tingen, bare da vil han innse sannheten. Men når jeg sier det føler jeg det er feil, fordi jeg er kanskje ikke opmerksom på min begrensning. Så hva er det kjente, og hva er det som kan bli kjent og hva er det ukjente? Disse er alle dype spørsmål som alltid vil være der.

PK: Faktisk er det viktig å innse at vi er del av et stort mysterium og at mysteriet er veldig dypt, og vitenskapsfolk forsøker bare å gjennomtrenge ett aspekt av det; men det finnes mye mer som forblir et mysterium. Det strekker seg kanskje langt bortenfor det vi til og med er oppmerksomme på. Ofte mister vi, i vår stolthet over vår kunnskap, vår oppmerksomhet på mysteriet.

RB: Det fører oss tilbake til teosofiens formål. Hvis du tar Teosofisk Samfunns andre formål, snakker det om filosofi, vitenskap og religion. La meg se bort fra filosofi for øyeblikket, og bare ta vitenskap og religion. Hvis du går dypt inn i vitenskapen (som du har gjort, men ikke jeg) da, etter det jeg har lest, etter hvert som en går dypere og dypere inn i vitenskapen, kommer en til en religiøs følelse av skjønnhet, enhet, undring og mysterium som er i slekt med følelsen til mennesket som virkelig er religiøst. Med det mener jeg ikke en person som er et religiøst menneske i følge hinduismen eller kristendommen eller buddhismen eller hva det nå kan være, men en som har gått bortenfor alle disse formene og kommet til en helt annen og dypere forståelse av enheten og eksistensens totalitet, et element som vi ikke kan uttrykke i ord, men som har noe sakralt, noe hellig som kan føles. Den tingen er der hinsides alle vitenskapens spekulasjoner og religionsformene. Når du går så dypt, da kan funnene til vitenskapen stemme overens med det som er kjent som sann religion. Jeg føler at det finnes en realitet som er både vitenskap og religion, som kan bli følt og forstått men ikke uttrykt eller kommunisert.

PK: Den må eksistere fordi både materie og bevissthet er del av en eneste virkelighet:

bevisstheten eksisterer og det gjør materie og energi. Vitenskapen er kanskje ikke i stand til å forske så dypt inn i bevisstheten, siden den ikke er målbar. Deres undersøkelser er begrenset til det som er målbart, så de strever enda med å forstå egenskapene til rom, tid, materie og energi. Men deres bilde er nødt til å bli ufullstendig, fordi de har utelatt bevisstheten. Vitenskapsmannen bruker bevisstheten sin til å forske, men vitenskapen hans kan ikke fortelle hva som blir brukt! Her minnes jeg ordene til Schroedinger, som var forskeren som oppfant bølgemekanikken som var en forløper for dagens kvantemekanikk. Han var også en filosof som hadde gjort dype studier i Vedanta-en. Han var ikke en religiøs mann, han var en lærd mann. Hans personlige liv var i et eneste rot, men intellektuelt var han en kjempe. Han sa noe meget dyptpløyende som jeg har lyst til å dele med dere: ''Jeg anser vitenskapen for å være en integrert del av vårt forsøk på å forstå det ene store filosofiske spørsmålet som omfatter alle de andre: Hvem er vi? Jeg anser dette for å være ikke en av vitenskapens oppgaver, men vitenskapens viktigste oppgave, den eneste som teller.''

For å besvare det spørsmålet må vi besvare hva kroppen er, dens opprinnelse, dens deler, dens form og funksjon. Men ikke bare det, vi må også forklare den oppmersomheten og bevisstheten som opererer i den kroppen, måten de oppstår og fungerer på og så videre. Schroedinger betraktet både vitenskap og Vedanta som del av filosofi og han kunne se at det var nødvendig å integrere de to og ikke skille dem. Hvis ikke vil du alltid få et delvis bilde av livet og virkeligheten. For eksempel, i fysikerens verden er det ikke noe behov for liv, de behandler det som en tilfeldig hendelse som de ikke forstår.

Men la meg komme tilbake til Krishnamurti og teosofi. Teosofisk Samfunn ble skapt med mottoet at Sannhet er den høyeste religion og siden teosofi i sin sanne betydning ikke er en ny religion, men essensen av alle religioner eller visdomsreligionen, krever dette at vi kommer i kontakt med de evige sannheter bortenfor alle religioner og bortenfor alle former. Nå hvis det er teosofiens essens, som uttrykt i vårt motto, er det ikke det Krishnamurti ber oss om å gjøre hele tiden? Han sier dere må forstå dere selv, bryte gjennom deres betinging, bare da vil dere ha en sann forståelse, uten den kan dere ikke komme over sannheten. Så jeg ser ikke noe skille mellom hva teosofi essensielt ber oss om å gjøre og hva Krishnaji forfekter som nødvendig for oss å gjøre.

RB: Ja, jeg tror vi ikke vet hva teosofi er, og vi vet ikke hva Krishnaji snakker om, derfor oppstår det vanskeligheter. Det er tydelig når en kontakter folk i Teosofisk Samfunn og folk i Krishnamurti Foundation som ikke er medlemmer av vårt Samfunn at de går på en linje som Krishnaji selv ville anse misvisende, for når du forveksler det overflatiske med det essensielle er det nødt til å bli illusjon og konflikt. Akkurat som en i vitenskapen kan forstå den samme tingen som en bølge og en partikkel, forstår også her forskjellige folk ting forskjellig og skaper motsigelser hvor det egentlig ikke eksisterer noen. Folk blir revet med av de overflatiske ulikhetene, og det blir vanskelig for dem å fortsatt være bevisst om det faktum at meninger ikke er veldig viktige ting; det er sannheten som er viktig.

PK: Men uvitenhet som illusjon eller forestilling er felles for hele menneskeheten. Så hvilken forskjell gjør det, om menneskets uvitenhet tilhører den kristne varianten eller Krishnamurti Foundation varianten eller den teosofiske varianten? Det viktige er å bryte gjennom den og gå bortenfor den, så hvorfor skille?

RB: Vi synes det er en forskjell. En som har fusket litt med Krishnamurti, (og jeg bruker

med vilje det ordet), føler at han vet hva som er sannhet og hva som ikke er sannhet bedre enn andre mennesker.

PK: Men sannheten er noe som ikke kan være kjent! Vi sa tidligere at sannhet ikke kan være kjent, den kan ikke beskrives.

RB: På liknende måte tror teosofene de vet hva teosofi er eller hva sannheten er. Det blir en måte å gjøre ting sikre på i ens eget liv. Dette hindrer en fra å være fri i sinnet, og om hvor viktig dette var, snakket Krishnamurti gjentatte ganger. Mange teosofer snakket også om behovet for å være fullstendig fri for å lytte til noen, å forstå at illusjonen oppstår når troen blir sterk.

PK: Det er ekstremt viktig, føler jeg, å fortsatt være oppmerksom på denne faren i en selv, fordi en har innerst inne den samme bevisstheten som andre mennesker der ute. Og den menneskelige bevissthet har gjentatte ganger gjort de samme mistak enten det er de kristne, eller buddhistene, hinduene eller teosofene eller folkene i Krishnamurti Foundation. Jeg ser ikke så stor forskjell. En mann som Jesus rører ved noe veldig dypt, vi vet ikke hvordan han rører ved det, kommer over en grundig, dyp bevissthetstilstand som er basert på kjærlighet, medlidenhet eller hvilket ord du enn ønsker å bruke. Fra den tilstanden prøver han å kommunisere den sannheten og sier ordene som er der i bergprekenen; men tilhengerne får den sannheten til å falle, skaper en kirke, en religion, og sier gjør dette og ikke gjør det. Det er det samme blant hinduene, de har ikke oppdaget sannheten i Upanishad-ene eller Vedanta-en. De fortsetter å gjøre forskjellige overforenklete framførelser uten å komme i kontakt med sannheten. En finner det samme i buddhismen; det som foregår i dag i buddhismens navn er noe helt annet enn sannheten som Buddha lærte. Så en må fortsatt være oppmerksom på denne faren i en selv, når en har sett potensialet i alle verdens mennesker til å få sannheten til å falle inn i det velkjente og deretter konsentrere seg om det velkjente for det er lett. Det blir til en egoprosess, å søke å føle seg sikker. Ideen om at jeg gjør framskritt gir en en god følelse. Den blir en barriere mot forståelse av sannheten, fordi dine energier er nå spredt på all slags overflatisk aktivitet som ikke er å forstå i det hele tatt.

RB: Det er viktig å skjønne at veien selv er et metafor, den refererer ikke egentlig til en vei med en begynnelse og en slutt. Den har ingen begynnelse fordi alt tilhører den og den har ingen slutt. Det minner meg på noe i Mahatmabrevene om Mesteren K.H.(Om

en tror på Mestrene eller ikke er ikke relevant her.) Han går inn i en slags samadhi, fordi han skal på en lengre reise innover og trenger å være uforstyrret på det fysiske plan. Det finnes en referanse til det i LYS PÅ VEIEN. Den sier at når du har fullført denne reisen og alt som er av den dyriske naturen har tatt slutt, da vil du forstå at veien går uendelig mye lenger. Nå å tenke på den veien som om den ikke har en slutt i seg selv, innebærer en stadig væremåte, med en kapasitet for ubegrenset læring som ikke har noe å gjøre med å samle kunnskap av det vanlige slaget.

PK: Jeg tror Krishnaji har uttrykt den samme tingen med litt forskjelligee ord når han sier at frihet finnes ved begynnelsen av læring, ikke ved slutten. For du begynner ikke å lære så lenge dine oppfatninger er fordreide av egoprosessen, av den individuelle fargeleggingen som det gir til den forståelsen. Derfor kan du ikke forstå sannheten. Så hvis forståelse av sannheten er læring, da kan ikke den lærdommen gå dypt før du er fri; men den friheten, som jeg ser det, er ikke et fastsatt punkt en må nå fram til. Muligheten til å forstå sannheten uforvrengt eksisterer alltid i menneskelig bevissthet. Det er derfor det er mulig selv for en betinget person å ha et glimt av sannheten. For eksempel så kunne selv en veldig grusom hersker som Ashoka få en dyp innsikt og forandre seg fullstendig etter Kalingakrigen. Så egoet utelukker ikke fullstendig all kapasitet til innsyn.

RB: Det er derfor jeg også føler at et menneske har denne kapasiteten til ren oppmerk- somhet som det kan få et glimt av det egentlige gjennom, men så har det en tendens til å oversette det uttrykt med hele det gamle mønsteret av sin betinging, som er det kjente. Det må det frigjøre seg fra den begrensningen, og forstå gjennom sin sanne bevissthet. Folk som Krishnaji, tror jeg, ble født for å hjelpe mennesker til å komme ut av sine begrensete, betingete tilstander av individualitet og forstå at det finnes noe mye større, vakrere som de går glipp av fordi de fortsetter med å være sperret inne i sine egne tankers verden.

PK: Det betyr for meg at det Krishnaji gjorde opprør mot i 1929 eller 1933, en eller annen gang i den perioden, ikke var teosofiens essens men tendensen i retning av tildekkning, å behandle teosofien ikke som en granskning, men som en eller annen ny form for tro, eller en eller annen ny kunnskapsmengde som en aksepterer, i likhet med det som hadde hendt i alle andre religioner. Han må ha sett faren for det og han gjorde opprør mot det og ønsket å bringe den tilbake til letingen etter det som han kalte et religiøst sinn – ikke et kristent sinn eller et hindu sinn. Det finnes bare ett religiøst sinn. Og som teosof måtte en gå bortenfor alle de overflatiske formene og komme over det sanne religiøse sinn med visdom, kjærlighet, medfølelse, sannhet, skjønnhet og slutt på all vold. Jeg vil gjerne sitere her det han sa om det vitenskapelige sinn og det religiøse sinn. Han sa, ''Det religiøse sinn har ingen trossetninger; det har ingen dogmer; det beveger seg fra faktum til faktum, og derfor er det religiøse sinn det vitenskapelige sinn. Men det vitenskapelige sinn er ikke det religiøse sinn. Det religiøse sinn inkluderer det vitenskapelige sinn, men sinnet som er utdannet i vitenskapens kunnskap, er ikke et religiøst sinn.''

RB: Det sanne teosofiske sinn er både vitenskapelig og religiøst i den betydningen.

PK: Vi behøver ikke å mislike noen religion eller fordømme den eller noe slikt. Det er bare et tilfeldig faktum at vi er født inn i den. Det finnes gode ting i den, det finnes overflatiske ting i den og det finnes overtro. Vi må gå bortenfor det. Jeg behøver ikke å fortsatt være begrenset til den, jeg behøver ikke å være knyttet til den og forsvare den. Den kan ha hjulpet meg i barndommen til å vokse, men den behøver ikke å begrense meg på noen måte i min undersøkelse av hva som er sant og hva som er usant.

RB: Så et sant teosofisk liv er ett som tillater deg å vokse i sannhet, oppdage større og større visdom og åndelig tilværelse.

PK: Vi kan avslutte her.

RB: Ja.

Oversatt av Agnes Gåsemyr fra www.pkrishna@pkrishna.org